Rettsutviklingen i det Bysantiske øst og germanske vest

Rettsutviklingen i det Bysantiske øst og germanske vest i tidlig middelalder

av Miriam Tveit

Keiser Justinian publiserte på 530-tallet den enorme lovsamlingen vi i dag kaller Corpus Iuris Civilis. I denne finner vi et utvalg fra nesten tusen år med romersk lovgivning, i form av keiserlige edikter og tilsvar og kommentarer fra kjente jurister.

Den Justinianske Romerretten viste seg imidlertid for kompleks til praktisk bruk i det bysantinske rettssystemet. I 740 ble en betraktelig mindre redaksjon kalt Ekloga publisert av keiser Leo III og hans sønn Konstantin V.

Ekloga er en oversiktelig manual for bruk i rettstvister. I keisernes forord til loven får vi vite at foregående lovgivning blir ansett å være for omfattende og ”for noen kompliserte, for andre helt ubegripelig”. Motivet var derfor å lage et konkretiserende verk som gjorde rettsarbeidet lettere.

Ekloga er strukturert tematisk, med hovedvekt på familierett og kriminalrett. Paragrafene ble formulert på den måten at aktuelle problemstillinger eller kriminelle handlinger blir beskrevet med påfølgende løsning eller straff. Dermed kunne denne lovboken fungere som et oppslagsverk for jurister og dommere, samtidig som den ideelt sett ville medføre en ensretting av den bysantinske rettssystemet. Utbredelsen og populariteten til Ekloga i de neste århundrene, viser at manualen hadde en slik effekt.

Ekloga har fått mest oppmerksomhet blant forskere for det som blir ansett for brutale straffeutmålinger. Lemlestelse, som avkutting av nese og hender på forbrytere, er en ofte tilskrevet straff i kapitlet om kriminelle handlinger. Det gjaldt spesielt seksuelle forbrytelser, som voldtekt, incest og utroskap.

Selv om disse avstraffelsene virker brutale, hadde bruken av lemlestelse antakelig opphav i samtidens kristne ideologi. Lemlestelse ville gi synderen mulighet til å gjøre bot før dommedag, og kunne slik redde sin sjel fra fortapelse. Keiser Leo III er også kjent for å ha gjennomført ikonoklasmen i det bysantinske riket. Imidlertid var forbudet mot bruk av ikoner i gudsdyrkelsen var upopulært blant befolkningen og deler av presteskapet, og ikonoklasmen ble snart avviklet av senere regenter. Derfor har også mye av arbeidet til de ikonoklastiske keiserne blitt sensurert og fjernet. Keiser Basil I (867-86) forsøkte å eliminere Ekloga, og innførte en omfattende lovsamling kalt Epanagoge basert på Justiniansk rett. I tillegg publiserte han en mindre lovmanual, kalt Procheiron Nomos, som var svært lik Ekloga. Hans etterfølger Leo VI (887-912 )fulgte opp med enda større lovsamling enn Basil I, hvor han også skjelte til den Justinianske retten. Praksis viste imidlertid at slike større lover var uhåndterlig i det bysantinske rettssystemet, og det var de små manualene som ble brukt i både undervisning og i rettssaker. Det gjaldt også Ekloga, selv om den på dette tidspunktet skulle være forbudt.

I kjølvannet av det forvitrende Vestromerriket oppstod det nye germanske kongeriker fra 500-800-tallet. Blant andre ble det frankiske riket opprettet i de tidligere galliske provinsene fra slutten av 400-tallet, samtidig som visigoterne fikk kontroll over den iberiske halvøy. I 568 etablerte Langobardiske konger et herredømme i Nord-Italia etter det ostrogotiske rikets undergang. Romerretten ble til en viss grad anvendt videre i disse rikene, men en særegen rettsutvikling fant også sted. De komplekse romerske lovene passet ikke like godt til den germanske rettstradisjonen. Som en reaksjon på den gamle kulturen utstedte flere germanske konger derfor egne skriftlige lover. Allerede på 470-tallet publiserte kong Eurik lover for det visigotiske folket, frankerkongen Klovis kom med flere lovbestemmelser fra ca. 507, og i 643 utga den langobardiske kong Rothair et større edikt, for å nevne noen eksempler. Å utstede skriftlige lover ser også ut til å ha vært en måte for lederne å legitimere sin autoritet, etter mønster fra lovgivende romerske keisere. De germanske lovene er karakteristiske med sin behandling av vold mellom private og straffeutmålinger i form av økonomisk kompensasjon. I likhet med rettsutviklingen i det bysantinske riket, var de germanske lovene av en mer direkte og konkret karakter enn romerske lover. I paragrafene ble problemstilling, prosedyre og straff formulert, og de særskilte lovene fremstod på denne måten som manualer til praktisk anvendelse. Rettsutviklingen i tidlig europeisk middelalder har ofte fått betegnelsen ’vulgarisering’ med negativ betydning. Likevel kan vi like gjerne kalle utviklingen vi ser arvtagerne til det romerske imperiet, det bysantinske riket i øst og de germanske rikene i vest, et forsøk på å skape en fungerende rettsstat ved en anvendeliggjøring av loven.

(se videre Tveit, Miriam 2007: Non enim coitus matrimonium facit, sed maritalis affectio, Ekteskapslovgivningen i sen romersk og tidlig germansk rett, Universitetet i Tromsø)

(Originally published on December 12, 2010)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s